Akk denne evige søken etter evigheten…

I dag ble jeg kjennt med et nytt begrep, perpetuum mobile. Det er larin for evig bevegelse, og blir ofte rferert til som evighetsmaskin.

En evighetsmaskin vil tilsi at en maskin, noe mekaniskt konstruert av mennesket, skal kunne produsere energi uten energitilførsel. Desverre lyder visst nok energiloven slik: «Energi kan verken skapes eller forsvinne, bare omformes eller overføres.»

Likevell er det veldig vanskelig å gi slipp på denne ideen om en evighetsmaskin, og det endelige svaret på om det faktisk er mulig eller ikke tror jeg vi får den dag noen kommer opp med den enhetlige feltteorien.

I midlertid hadde det kanskje vært en ide å legge denne trangen om en maskin i baklomma, og lete etter andre muligheter. Hilken form for energi er nemlig alltid til stede?

I dag leste jeg en av de mest inspirerende bloggpostene på lenge. Det var Charlett, en psykologistudent som hadde skrevet det. Den handlet om hvordan man kan få mest mulig ut av livet sitt. Du kan lese den her.

Her er setningen som revolusjonerte tankene mine; «En ting er i hvert fall sikkert, du skal handle ut i fra egne ønsker, ikke etter omgivelsenes forventninger eller krav.»

Da jeg leste den gikk det plutselig opp for meg hvor mye jeg egentlig gjør valgene mine i henhold til omgivelsenes krav. Nå tenker jeg ikke på valg jeg har tatt som at jeg begynte å spille fiolin, eller velge realfag på skolen, men på mote. Mote er helt klart en inspirasjon, en måte å uttrykke seg på, og enkelte ganger en måte å rømme fra virkeligheten på. Men når alt kommer til alt har mote veldig liten verdi for meg, det definerer meg ikke, og jeg kler meg slettes ikke moteriktig hver dag. Faktisk, så har jeg ikke brukt penger på klær siden i sommer en gang. Hvorfor skal jeg da skrive en blogg som dreier seg mest om mote? Jeg har i grunn nok med at mote er jobben min. Jeg skriver moteartikler for lokalavisa. Dette er ikke bare en måte jeg kan få utløp for min interresse for faget, men også god skrive og fotografi-trening. Mote trenger ikke større plass enn det i livet mitt, derfor må jeg nok skuffe dere som forventer moteblogging fra meg. Min store fascinasjon er nemlig for noe helt annet, nemlig for fysikk.

Vet dere hva? For ikke lenge siden hadde jeg en prøve i fysikk der jeg fikk karakteren 4. Noen vil nok si at dette er en bra karakter, men for meg var det hjerteknusende. Jeg skal jo bli fysiker en gang i fremtiden. Men hvordan skal dette gå hvis jeg har minimal forståelse for nettopp fysikk? Og bare for å være klar, denne drømmen oppstod nettopp fordi jeg i utgangspunktet hadde en intiusjon om at jeg var en kløpper i dette faget.

I går hadde jeg prøve nr.2 i fysikk. Den handlet om Newtons lover, og på forhånd hadde jeg en ganske god følelse på at denne prøven kom til å gå veldig lett. Det viste seg dessverre at prøven gikk så dårlig at jeg resten av skoledagen gikk å kjempet mot tårene. Og når jeg ikke klarte å holde dem tilbake, var jeg nødt til å rømme unna folk slik at de ikke skulle se at jeg gråt, slik at de ikke skulle se hvor svak jeg var. For meg var det jo enda et signal på at jeg ikke kan fysikk. Verdenen min braste. Jeg var kvalm resten av dagen, og er nesten sikker på at jeg hadde feber når jeg gikk å la meg om kvelden.

En annen viktig setning fra Charletts innlegg: «Sett opp en plan for hvordan du kan nå drømmene dine, hva som skal til og hva du kan gjøre i dag for å komme et skritt videre.»

For ett års tid tilbake skrev jeg en moteblogg. Før jeg startet opp bloggen kunne jeg omtrent ingenting om mote. På grunn av bloggingen ble jeg etterhvert så god på mote at jeg til slutt fikk en egen motespalte i en avis. Nå får jeg faktisk betalt for å skrive om noe jeg i utgangspunktet ikke kunne noen verdens ting om. Vi mennesker lærer på forskjellige måter. Blogging viser seg å være en måte jeg lærer på. Jeg ser for meg at det da vil være en god idé å skrive om fysikk. Fysikk. Fysikk. Fysikk. I mine ører høres dette fantastisk ut. Dessuten har jeg ikke kommet over særlig mange gode fysikk-blogger før. Ingen faktisk.

Visste dere forresten at Einstein til tross for sine usedvanlige fysikk-kunnskaper betraktet seg selv som bare middels i matematikk? Likevel klarte han blandt annet å komme opp med den revolusjonerende ligningen E = mc². Jeg er jo et motsatt tilfelle i og med at matte aldri har vært noen hindring for meg, men når man får vite sånne ting så ser man jo et lite lys i tunnelen.

Hei!

Nå har vi akkurat spist middag. Når vi er mette er vi glade. Med vi, mener jeg selvfølgelig meg og min samboer Kristoffer.

Vi har også tatt de første bildene av oss to sammen noen sinne. Det er ikke den dårlige kvaliteten på kameraet som gjør at bildene ble så dårlige, det er bare det at vi er så vakre at kameraet ikke klarer å fange det helt opp.

som ikke eksisterer.

I dag prøvde jeg å være selvstendig og flink. Etter at jeg hadde vært i minibanken og tømt kontoen min, endte jeg til slutt opp på postkontoret. Der fylte jeg ut en giro, og prøvde å gi den og den gigantiske bunten med penger til mannen bak skranken. Men han forlanget at jeg måtte skrive navn og adresse til mannen jeg skulle sende penger til. Som om jeg husker hvem det var? Jeg prøvde dådyrblikket og den søte stemmen min, men det funket ikke… Så jeg klarte ikke å være flink i dag. Husleien ble ikke betalt. Jeg skal prøve å ikke skrive et banneord her, dårlig vane vond å vende.

Det er ikke så lett å plutselig ha flyttet hjemmefra. Det finnes ikke noen overgangsfase heller. Enden så bor du hjemme hos foreldrene dine, eller så gjør du ikke det. Ingen gråsoner. Ikke i mitt liv i alle fall, jeg har ikke til vane å bare gjøre noe halvveis.

Da jeg bodde hjemme ville jeg kanskje ha brukt pengene mine på disse vakre Louboutin pumpsene som jeg egentlig ikke kan leve uten.

Men nå som jeg bor sammen med kjæresten og må forsørge meg selv, og ikke får stipend (les: fattig student), så dagdrømmer jeg oftere om ting som for eksempel en skittenkleskurv.

For et liv!

Har bestemt meg for å prøve å blogge igjenn. Jeg er litt spendt på hvordan dette kommer til å gå med tanke på at jeg ikke har internett i den nye leiligheten/hybelen til meg og samboeren.

I dette første innlegget kan jeg jo fortelle litt om meg og hvem jeg er. Jeg bor i Lofoten, og dette forteller mer om meg enn noe annet jeg kan komme til å fortelle. Jeg heter Marte Cecilie, er 18år og har akkurat flyttet sammen med kjæresten min i en pitteliten hybelleilighet. På skolen tar jeg realfag, og har en drøm om å bli professor i partikkelfysikk. Utenom skolen skriver jeg om mote og gjør diverse oppdrag for lokalavisa.

Denne bloggen kommer sikkert til å handle en del om mote og livet mitt, men den vil også være en plass hvor jeg kan uttrykke meningene mine.