I dag leste jeg en av de mest inspirerende bloggpostene på lenge. Det var Charlett, en psykologistudent som hadde skrevet det. Den handlet om hvordan man kan få mest mulig ut av livet sitt. Du kan lese den her.

Her er setningen som revolusjonerte tankene mine; «En ting er i hvert fall sikkert, du skal handle ut i fra egne ønsker, ikke etter omgivelsenes forventninger eller krav.»

Da jeg leste den gikk det plutselig opp for meg hvor mye jeg egentlig gjør valgene mine i henhold til omgivelsenes krav. Nå tenker jeg ikke på valg jeg har tatt som at jeg begynte å spille fiolin, eller velge realfag på skolen, men på mote. Mote er helt klart en inspirasjon, en måte å uttrykke seg på, og enkelte ganger en måte å rømme fra virkeligheten på. Men når alt kommer til alt har mote veldig liten verdi for meg, det definerer meg ikke, og jeg kler meg slettes ikke moteriktig hver dag. Faktisk, så har jeg ikke brukt penger på klær siden i sommer en gang. Hvorfor skal jeg da skrive en blogg som dreier seg mest om mote? Jeg har i grunn nok med at mote er jobben min. Jeg skriver moteartikler for lokalavisa. Dette er ikke bare en måte jeg kan få utløp for min interresse for faget, men også god skrive og fotografi-trening. Mote trenger ikke større plass enn det i livet mitt, derfor må jeg nok skuffe dere som forventer moteblogging fra meg. Min store fascinasjon er nemlig for noe helt annet, nemlig for fysikk.

Vet dere hva? For ikke lenge siden hadde jeg en prøve i fysikk der jeg fikk karakteren 4. Noen vil nok si at dette er en bra karakter, men for meg var det hjerteknusende. Jeg skal jo bli fysiker en gang i fremtiden. Men hvordan skal dette gå hvis jeg har minimal forståelse for nettopp fysikk? Og bare for å være klar, denne drømmen oppstod nettopp fordi jeg i utgangspunktet hadde en intiusjon om at jeg var en kløpper i dette faget.

I går hadde jeg prøve nr.2 i fysikk. Den handlet om Newtons lover, og på forhånd hadde jeg en ganske god følelse på at denne prøven kom til å gå veldig lett. Det viste seg dessverre at prøven gikk så dårlig at jeg resten av skoledagen gikk å kjempet mot tårene. Og når jeg ikke klarte å holde dem tilbake, var jeg nødt til å rømme unna folk slik at de ikke skulle se at jeg gråt, slik at de ikke skulle se hvor svak jeg var. For meg var det jo enda et signal på at jeg ikke kan fysikk. Verdenen min braste. Jeg var kvalm resten av dagen, og er nesten sikker på at jeg hadde feber når jeg gikk å la meg om kvelden.

En annen viktig setning fra Charletts innlegg: «Sett opp en plan for hvordan du kan nå drømmene dine, hva som skal til og hva du kan gjøre i dag for å komme et skritt videre.»

For ett års tid tilbake skrev jeg en moteblogg. Før jeg startet opp bloggen kunne jeg omtrent ingenting om mote. På grunn av bloggingen ble jeg etterhvert så god på mote at jeg til slutt fikk en egen motespalte i en avis. Nå får jeg faktisk betalt for å skrive om noe jeg i utgangspunktet ikke kunne noen verdens ting om. Vi mennesker lærer på forskjellige måter. Blogging viser seg å være en måte jeg lærer på. Jeg ser for meg at det da vil være en god idé å skrive om fysikk. Fysikk. Fysikk. Fysikk. I mine ører høres dette fantastisk ut. Dessuten har jeg ikke kommet over særlig mange gode fysikk-blogger før. Ingen faktisk.

Visste dere forresten at Einstein til tross for sine usedvanlige fysikk-kunnskaper betraktet seg selv som bare middels i matematikk? Likevel klarte han blandt annet å komme opp med den revolusjonerende ligningen E = mc². Jeg er jo et motsatt tilfelle i og med at matte aldri har vært noen hindring for meg, men når man får vite sånne ting så ser man jo et lite lys i tunnelen.

4 Responses to “Ett skritt nærmere drømmen”